Mobbing er igjen et hett tema i noen mediesekunder. Eksperter og politikere overgår hverandre i å uttale seg med alvorlig mine om hvor viktig dette er å ta tak i. Nye tiltak og lovverk foreslås. Hva nå?

Igjen vekkes følelsene våre: I sympati med ofrene — og forargelsen over mobberne og systemet som lar dem mobbe. Igjen tas det for gitt at alle barn har likt utgangspunkt, bare alle kan være snille med hverandre.

Mobber og offer har forskjellig utgangspunkt.

Vi er alle forskjellige, og vi kommer til å møte både slemme og snille mennesker gjennom livet. Spørsmålet er hvordan vi lærer barna å forholde seg til det.

Jeg er ingen forsker eller ekspert i mobbing på akademisk nivå. Men jeg er far til barn i skolen og jeg har levd et liv på forskjellige skoler, arbeidsplasser og jeg har opplevd mennesker i mange ulike sosiale sammenhenger.

Jeg jobber med kommunikasjon og har gjort det i tjue år, mesteparten av tiden i reklamebransjen. I bransjen der vi hele tiden jobber med å skape kommunikasjon for andre, slik at de skal oppnå det de ønsker på best mulig måte.

Vi er såkalte eksperter på kommunikasjon. For kommunikasjon kan være fryktelig vanskelig. I alle deler av livet.

Hvordan skal barna møte disse delene av livet hvis ingen forklarer dem hvordan evnen vår til å kommunisere fungerer?

I skolen lærer barna å regne, lese og skrive, forstå naturfagene, historien vår og helse og ernæring. Først på ungdomskolen lærer barna om kommunikasjon, men da som et kreativt fag for de som vil jobbe med kultur eller media.

Hva om skolen i stedet lærte barna å bli motstandsdyktige i sine møter med mobbere? Slik at de står stødigere i skolegården, i jentegjengen, i guttegarderoben — og senere i livet, når de møter en manipulerende kollega i arbeidslivet?

Mobbing er kommunikasjon.

All kommunikasjon har en intensjon. Den kan være dårlig eller den kan være god, men alt vi sier har en intensjon. Vi lærer det med en gang vi blir født. Helt fra vi kan si fra om at vi har behov for tørr bleie — til vi er ferdig utdannet og sitter i jobbintervju, lærer vi oss strategier for å oppnå en effekt av det vi kommuniserer.

Mobbing er også en slik strategi, enten det er bevisst eller ikke.

Mobberen har ulike, mer eller mindre bevisste intensjoner for det han eller hun gjør og sier. Det kan være følelsen av å skape samhold rundt seg selv, følelsen av makt eller bare et utløp for egen frustrasjon. Alder spiller ingen rolle, voksne gjør det også. På jobb, i nabolaget eller innenfor hjemmets fire vegger.

Effekten av mobbing avhenger derfor av hvordan offeret responderer på mobbekommunikasjonen. Har du evnen til å kontrollere dine egne følelser når du blir tråkket på, da har du høy motstandskraft.

Det er her mobbekampanjene feiler. Det er svært få av oss som er født med denne evnen. Den må trenes. På samme måte som nittitallets jenter dro på “bøllekurs” for å lære seg å takle mannlige hersketeknikker bør barna ha styrt trening i konfrontasjoner med hverandre.

Mobbing vil ikke opphøre som fenomen.

Det finnes like mange årsaker til mobbing som det finnes mobbere. Det kan ikke vedtas vekk gjennom tiltak eller lovverk.

Derfor skylder vi barna å lære dem både teknikker for å forstå konseptet mobbing og å trene dem i å bli motstandsdyktige. For hvordan kan de ellers unngå å bli ofre, hvis de aldri har trent på det?

Det er vanskeligere enn å lære å svømme, men svært få blir svømmedyktige ved å hoppe rett uti vannet.

Kunnskapsministeren kan starte med å utvikle et kommunikasjonsfag i skolen som lærer barna hva som skjer når de kommuniserer med hverandre. Et fag som trener evner i empati, tillitsbygging, intensjon og velvilje. Det kan vise seg å være mer virkningsfullt enn å lovfeste lærernes plikt til å gripe inn i mobbing.

Kanskje vil det føre til mindre mobbing, og gi færre barn som starter livet som offer. For hvor interessant er det egentlig å mobbe når teknikken er avslørt?